Merk

Denne artikkelen inneholder video og lyd. Sjekk at høytalerne er skrudd på.

Bruk hjulet på musen eller pilene på tastaturet for å navigere mellom sidene.

Sveip mellom sider

Mona (54) overspiser: – Mat er dopet mitt, det er som heroin
Tekst og foto: Sissel M. Rasmussen

Mona (54) overspiser: – Mat er dopet mitt, det er som heroin

Logo https://story.frifagbevegelse.no/mona-og-maten

Gå til første side
Mona Larsen (54) overspiser.
Hun spiser for ikke å kjenne på alle de vanskelige følelsene.

Gå til første side

«
Jeg har alltid mat tilgjengelig. Uansett hvor jeg er, på jobb, i bilen, i veska. Jeg skammer meg.»







Gå til første side




«Det startet vel i sjuårsalderen.
Jeg har hatt spiseforstyrrelse siden jeg var 10 år.
Det var slik vi håndterte følelser hjemme.
Vi fikk potetgull.»
Gå til første side
«Mat er dopet mitt. Det er som heroin.»
Det tar uendelig mye energi.
Avstanden mellom gråt og latter er kort for Mona. 



Gå til første side









Som barn ble Mona utsatt for seksuelt misbruk. Det tok mange år av voksenlivet før hun forsto at det var årsaken til de vanskelige følelsene og de irrasjonelle handlingene. 


Gå til første side









«På barneskolen ble jeg og en annen tjukkas dratt ut av klassen og veid - annenhver tirsdag. Det ble ikke bedre av det.»


Gå til første side
Mange overgrepsutsatte har problemer med tannbehandling.
Å ha noe i munnen kan være svært vanskelig.
 

Gå til første side
For Mona betyr tannpuss å bestige et fjell - hver gang. Hun må gjøre noe annet mens det pågår. 


Gå til første side

Å være alene













«Generelt føler jeg meg fæl og stygg og ikke verd noe, men jeg kan likevel elske kattene mine, Juli og August, en hun- og en hannkatt. Navnet etter månedene de kom til meg.»

Gå til første side










Monas overspising fu
ngerer slik at hun spiser ofte. Hun spiser seg nesten aldri mett. Hun må ha rom for å kunne spise når hun trenger det for å døyve de vanskelige følelsene.
Resultatet er også Diabetes 2. 


Gå til første side











«Én av fem dager vil jeg bare dø. Søndager er min gråtedag.
Da må jeg ingenting. Jeg blir liggende i senga. Jeg tar pause.»
Gå til første side
«Jeg bor alene med to katter, har to kunstige knær og en scooter med fire hjul. Jeg er bitter for at jeg ikke fikk hjelp som barn.
Jeg later som jeg ikke er det, men jeg er det.
Fordi jeg aldri fikk det livet jeg kunne ha hatt.»

Gå til første side

Tannbehandlingsangst









Et møte med Tiril Willumsen, ekspert på odontofobi,
på tannlegehøyskolen, skulle endre mye for Mona.

Hun skulle bare opp på odontologen for å lære mer om dette.

Det er 17 år siden Mona var hos tannlegen. 

Gå til første side









Slik fikk Mona kontakt med sin tannlege, Ann Catrin Høyvik.

Mona jobber 60 % hos Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO), På tannlegehøyskolen har de lang erfaring med å avdekke seksuelt misbruk av barn. 

Gå til første side











Nå mestrer hun behandlingen. Hun får lov å puste, ta pauser og bli redd. Det går over. 

Gå til første side












Ferdig!
Lykken er å plystre med halve sida bedøvd. 



Gå til første side

Ut og inn av arbeidslivet


I regi av Folkehjelpa er Mona en av dem som lånes ut i «Menneskebiblioteket», der folk forteller om
egne livserfaringer i ulike settinger.







Hun er i sitt ess. 
Åpen, utadvendt, morsom. 




Gå til første side








Etterpå er hun utslitt. All energi brukt opp.
Egentlig er hun introvert. Elsker å være alene. 

 «Kona til Staysman kaller han den mest usosiale - sosiale - personen hun vet om. Det kjenner jeg meg igjen i.»


Gå til første side

Dette skriver Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO) på sine sider, blant annet.

Fullskjerm
Overspisingslidelse, også kjent som Binge Eating Disorder (BED). 

 Under en overspisingsepisode opplever man å miste kontrollen når man spiser. Man klarer ikke å stoppe før man har spist langt mer enn hva andre ville spist i samme situasjon.

Man kan spise raskere enn vanlig, spise når man ikke er sulten, eller spise alene fordi man er flau over det store matinntaket. Ofte slutter man først når man er ubehagelig mett. Episodene etterfølges ofte av skam, vemmelse eller depressive tanker.

Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange som overspiser går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperioder, for å holde vekten nede.

Noen blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer.

Årsak
Sannsynligvis utvikler mange overspisingslidelse utover i tyveårene og senere, og for noen er overspisingslidelse et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Mange kan ha samtidige psykiske problemer og lidelser som fobier, depresjon, posttraumatisk stressforstyrrelse, alkoholmisbruk, angst og personlighetsforstyrrelser.

Noen symptomer og kjennetegn
Alle kjennetegnene trenger ikke være til stede.

Episoder med overspisning (uten oppkast)
Spiser raskere enn normalt
Spiser til man blir ubehagelig mett
Spiser store mengder mat uten å være fysisk sulten
Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider
Spiser ofte alene og i skjul fordi man kjenner skam og skyldfølelse
Store vektsvingninger, 30-40 kg over få måneder er ikke uvanlig.
Lukk
Gå til første side
Mona er nå 40 prosent ufør.
Jobben som frivillighetskoordinator i Spiseforstyrrelsesforeningen har
hun hatt siden november 2016.







Hun begynte i 80 %, men
gikk ned til 60 % etter et halvt års tid. 


Gå til første side
Angsten kommer brått,
det piper i ørene,
hoste og brekninger.
Før kom tårene.
Nå har hun lært å stå i det.
Vente til det går over. 
Gå til første side







«Jeg skammer meg.
Fedme og overspising fører mye skam med seg».


Siden 2004 har Mona gått hos Vigdis, psykologen
som har hjulpet henne mye.  
Gå til første side









Slik ser jobbskuffen ut. Aldri uten noe å spise. Å gå på kafe er utelukket. Det gjør hun ikke. Bare om hun må. 

Gå til første side









Mona klarer ikke drikke bare vann. Hun fikk ikke rent vann som baby, sier hun. Hun drikker brus i litervis. Noe som gir mer skam. 

«Mamma hadde også angst, hun var nevrotisk.»

Gå til første side
«Jeg vil leve, ikke bare overleve.
Jeg vil snakke, fordi det er viktig,
fordi det betyr noe for dem som
sliter med det samme.»







Mona gruer seg.
Hun er sykemeldt fra i morgen.
Nå starter behandlingen.
Hun skal få hjelp. 
Gå til første side










Alle smertene i kroppen og i knærne gjør trapper til et hatobjekt. Nå har jobben flyttet til nye lokaler, med heis, til Monas store glede. 

Gå til første side









Etter mange år i forskjellige jobber,

flere av dem i organisasjonslivet,
også i fagbevegelsen, gikk Mona på en smell. 

Gå til første side

Fullskjerm
Mona startet å jobbe som leder av en ungdomsklubb i Fetsund, der hun vokste opp, etter at familien flyttet fra Kjeller. 

Senere jobbet hun deltid i Biltilsynet, deltid i Handicapforbundet, var støttekontakt og avlaster. 

Hun tok fatt på organisasjonslivet; Landsforeningen for trafikkskadde, Psoriasisforbundet, Norges Handicapsforbunds ungdom. 
Hun reiste mye, arrangerte og holdt kurs, organiserte sommerleir, ledet en viseklubb... blant annet. 

I 2002 skulle katten hennes ha kattunger, og Mona elsker katter. Derfor kan den ikke være alene. bestemmer hun seg for.

Mona er 36 år, både hyper og sliten på en gang. Hun bestemte seg for å ta to uker fri fra jobben i Unikum, en attføringsbedrift i Oslo. 

Kattenmor fikk fire unger og klarte seg fint, men Mona gikk det ikke like bra med.  
- Jeg var helt manisk, sier hun selv. 

Deretter ble hun sykemeldt. En uke til, tenkte Mona. Legen sa én måned..

Det tok 14 år før Mona kom tilbake til arbeidslivet. 










Lukk
Gå til første side

Behandlingsklar

Mona er behandlingsklar, som de kaller det.
Men hva er det? 









Mona sier: 
«Det er når jeg tror på det jeg sier til andre. At det også gjelder meg selv. Når jeg kunne kjenne at også jeg var verdifull nok til å fortjene å få hjelp.»
Gå til første side
Ernæringsfysiolog Merete er den som skal geleide Mona gjennom det neste året. 
Mona er redd for ikke å klare å bli frisk. Redd for å bli frisk - for hvem er hun da?
Uten spiseforstyrrelsen? 




Hun må ta kontroll. Skrive ned alt hun spiser. 
Måle blodsukker. Passe insulinnivået.
 



Gå til første side







Mona har fått tilbud om fedmeoperasjon flere ganger.
Hun nekter. Det sitter i hodet, i følelsene.

Mona spiser ikke for mye kjøttkaker fordi det er godt.
Mat brukes som smertelindring. Dop. Hvordan få tak i det, når?
Det er mye dårlig samvittighet. 
Gå til første side








Siste post før timen avsluttes. Veiing. 
Det er Monas kamp for seg selv. 
Gå til første side









Timen er ferdig, og Mona er sliten.

Men mer godt sliten, denne gangen.
Hun gjør noe bra for seg selv. 

Gå til første side











Mona har vært heldig. Hun ble henvist hit  til DPS av fastlegen, Denne kliniske ernæringsfysiologen er én av 12 på landsbasis som jobber med overspisingslidelse.



Gå til første side

Reisevanskeligheter

0:00
/
0:00




Det er ikke langt ned til Oslo S,
men Mona behøver scooteren sin - 
"Ella 2.1" - til å forsere strekningen.


Dessuten kan hun ikke risikere å måtte stå på toget. 

Åpne lyd

Gå til første side
Denne sommeren har det vært mye "buss for tog" på Kongsvingerbanen. Da må Mona ta drosje til jobb i Oslo. 

Det er ikke plass til scooteren på bussen. Og for trangt for Mona.

Det kan ta timer før den drosjen kommer.
Ofte velger hun bilen - den lille gule. 
 
Gå til første side









Det vanligste problemet for Mona er at rullestolheisen ikke virker på togene. Om hun skal på jobb og den ikke virker, kommer hun ikke med. I dag kommer hun ikke av på Skarnes. Heisen går ikke ned. 

Gå til første side






Den ene konduktøren sier:
«Du må bli med til Kongsvinger.»
Mona protesterer. Hun vil av her på Skarnes, hvor hun bor.

Den andre konduktøren kontakter togfører og får toget til å rygge bakover, på Monas initiativ.
Gå til første side









Det er nemlig ikke første gang.
Mona vet hvor perrongen er lav nok
til at hun og Ella kan jumpe ned.
Toget bakker og Mona gir full pinne. 
Gå til første side







Vel hjemme ser hun til plantene.
Hun slapp å bruke en time eller to ekstra,
bare for å komme seg hjem.

Det gror i Monas bitte lille hage.
Det går i rosa, grønt og turkis.

Gå til første side

Bassengtrening










Bassengtrening er nytt.
Mona svømmer 3000 meter
- tre ganger i uka. 

Gå til første side










Hun plugger ørene med musikk. 

Det gjelder å være i sin egen verden. 
Gå til første side

Muskulatur og kondisjon bygger seg opp.

Kroppen har fått nye krefter.
Det går bra.





Det er vanskelig når det går bra også. 
Når slutter jeg å svømme? 





Gå til første side
Mona stoler ikke på seg selv. 
Når slutter jeg å gjøre det som er bra for meg? 





Når slutter jeg å gå tur? 
Det har jeg jo alltid gjort før.

Gå til første side












Mona er på god vei til å bli frisk.
Ernæringsfysiologen har stor tro på henne. 
For Mona er det skummelt.
«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?»
Gå til første side

Seksuell selvskading

Fullskjerm
Mona utsatte seg selv for det mange psykologer kaller et klassisk reaksjonsmønster, etter å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen - utagerende seksuell adferd. 

Hun ble selv en sexmisbruker.
Ikke i form av å misbruke andre, men seg selv. 

«Det var en periode i slutten av 20-åra og begynnelsen av 30-åra. Jeg var helt grenseløs. Det ble en slags tvangshandling - å "måtte" ligge med alle som likte meg.»

«Internett  og chat gjorde det enkelt og lett tilgjengelig. Det er en måte å føle seg levende på, selv om det er selvdestruktivt.»

Det skulle gå mange år før Mona begynte i terapi hos den psykologen hun fremdeles går hos innimellom.

I mellomtiden blir problemene større.
 
I 2006 er hun så langt nede at det eneste hun klarer er å gå til psykologen, tre ganger i uka.

Da har hun vært gjennom flere flyttinger, et giftermål og en skilsmisse. Mistet jobben i Telenor i overtallighet, da Telenor på Fornebu sa opp 1000 medarbeidere.
Hun fikk seg ny jobb, men ble som tidligere nevnt sykemeldt i 2002.
 
40 år gammel er Mona så langt nede at det eneste hun klarer, er å gå til psykologen, tre ganger i uka.

Hun klarer ikke holde det rent og søppel, plast og papir hoper seg opp rundt henne. På 10 år slapp hun ikke folk inn i leiligheten. 

Hun er i ferd med å miste leiligheten, og er helt klar for å bli uteligger under Sinsenkrysset. Eller ta livet av seg. Hun vet nøyaktig hvordan. Hun skal kjøre rett inn i bomstasjonen i Drammen. 

Så skjer det noe. Psykologen klarer å hjelpe henne til å få kontakt med Nav. Slik klarer hun å snu det hele. 
Når moren dør i 2016, arver hun nok til å kjøpe leiligheten på Skarnes. 





Lukk
Gå til første side

Ut på tur

«Det er så deilig.
Her kan jeg gjøre det jeg vil,
male, henge opp det jeg vil på veggene,
ha mine egne møbler.»
Gå til første side








Første gang Mona orket å gå tur,
gikk hun 100 meter sammen med
psykologen sin. Da tok angsten over.
 


Gå til første side







Nå går hun energisk oppover,
selv om hun er redd for å falle når det er glatt.
Gruer seg til nedoverbakken lenger framme. 

 
Gå til første side











Første stopp. Puste litt. 
Sterkere og lettere enn før. 

Gå til første side










Turboka i kassa viser at Mona
har vært her flere ganger allerede.
I dag setter hun ny tidsrekord. 

Gå til første side
Nesten tre kilometer i dag.  En liten pust i bakken. Mona er forsiktig optimist. 
Snart er det jul.

Gå til første side
I fjor feiret Mona jul med lillebror og bestevenn, Svein Erik, og samboer Jing. Hjemme hos seg selv. Hun lagde mat og ordnet, alle får det de vil ha. Ribbe, pølser, medisterkaker, surkål, rosenkål, erterstuing. Og bacon. 

«Jeg var helt utslitt etterpå. Jeg har ikke rutinene på plass. Jeg sov nesten hele romjula.»

« I år blir det jul hos broder'n.»

Gå til første side









Så kom korona. Alt ble stengt.
Svømmehall og hjemmekontor.
Mona klarte ikke å opprettholde aktivitetsnivået.
Men - hun spiser ikke lenger på følelser. Behandlingen er avsluttet og hun er erklært frisk.

Og tilbake i 60 prosent jobb. 
Gå til første side

Fullskjerm
Fast inntekt og opparbeidet rett til sykepenger, pensjon, ferier og betalte permisjoner – goder flertallet tar for gitt.

Uten denne tilgangen, blir du utelatt i fortellingen om verdens beste land å bo i.

Dette er den femte av flere FOTODOKUMENTARER for å vise noen av konsekvensene av å leve på utsiden av arbeidslivet.

Du vil komme til å møte folk som lever stille liv på fellesskapets sidelinje. De er mange, og de viser ingen tegn til å bli færre.
Politikere fra hele spekteret sier de er bekymret, likevel er de drøye 400 000 som står utenfor arbeidslivet et sjeldent debattema.

Gjennom bilder, tekst og lyd ønsker vi å gi menneskene et ansikt. Noen overlever i innbitt kampmodus. Andre bærer hjertet utenpå skjorta. Selv om mange har mistet troen på endring, har alle et ønske om å minne om at joda, de er her ennå.

Til dem vil vi si, takk for at dere åpent stiller opp.
Dere er modige, og sterke.

Mona er den femte i serien.

Salim lever et usynlig liv: – Noen ganger tenker jeg det er bedre jeg dør

Larsia er sigøyner i Norge: – Jeg skammer meg ikke for å tigge for min datter

Uføre Veronica ble mobbet hele barndommen: – Mange dager orker jeg ikke stå opp

Amir (26) er papirløs: - Tenk om jeg kunne få studere eller jobbe

Lukk
Gå til første side
Scroll nedover for å fortsette Sveip for å fortsette
Sveip for å fortsette

Nye sider

Siden sist besøk, har flere sider blitt lagt til denne fortellingen

..og mer

Lukk hint